California-love.

Beklage for at vi e litt seint ute med blogginnlegget, men etter at vi kom til Phoenix i går, satt ej meg ned til å skrive. Etterkvart som ej vart nesten ferdig, klarte ej å makke det til og sletta heile greia.

Nedanfor e det ej skreiv i går. God lesing!

Han Oddvar e desverre uten internett-tilgang i dag, så ej he tatt meg æren av å skrive dagens innlegg.

Vi våkna opp i Los Angeles til flott ver. Uansett ka ver dåkke har hatt heime, tror ej vi slår dåkke på det området. Sola skein på en skyfri himmel med 20+ grade ute. Herlig tenkte vi etterkvart som vi begynte å bevege på oss.

Litt fram og tilbake måtte til, men etterkvart begynte vi å rydde i bilen. Oddvar såg det som høgst nødvendig, fordi han meinte vi måtte sette opp ledningsnettet til all strømmen igjen, og fordi det var litt rotete. Etter at vi var ferdige med rydding og pakking, var vi ganske bestemt på at vi var sultne. Han Oddvar guida han Magnus til en Sub-ways. En Sub-ways e en fastfood-kjede som selge baguetta. Ditta he hittil vært det sunnaste alternativet vårt til mat her borte. Det har for det meste gått i McDonald`s, Arby`s, Kentucky Fried Chicken og Burger King. Grunne til at Sub-ways he vært det sunnaste e fordi dei faktisk he nåkke grønt og anna sunt på maten dei servera. Ej kjenne at magen min begynne å hate meg...

Etter kvar sine kimboschwære (veldig store) baguetta, satte vi kursen for Hollywood-skilta. Vi tenkte at vi kunne ikkje forlate L.A uten å ta ett bilde av dei. Etter vi satte kursen mot skiltet, forsvant konsentrasjonen min fra omverdnen. Som dei fleste he fått med seg he ej fått meg ny mobil. Og ny mobil e ting vi lika veldig godt. Det gikk for det meste i traffikkø, så ej gikk egentlig ikkje glipp av so veldig mykje (håpe ej).

Etter en stund på motorveien fer ej ett spørsmål med hint om ett fort svar fra framsete. Magnus dreiv å kauka ”Høgre eller venstre??!?” da vi stod i ett kryss. Korsen vi hadde komt oss dit, veit ej egentlig ikkje, i og med at ej satt i telefon. På reint instinkt ropte ej ”Høgre!” (ej trudde han meinte ka politisk parti ej ikkje likte), så han Magnus snudde deretter. Igjen forsvant ej i min egen verden. Da ej kom til igjen, var vi plutselig i ett parkeringshus. Det viste seg seinare at vi hadde komt fram til Universal Studios fornøyelsespark. Overraska over kor vi hadde havna, bestemte vi oss at vi like greit kunne ta turen innom. Etter litt makking fram og tilbake i parkeringshuset kom vi oss endelig ut og inn på det vi trudde var fornøyelsesparken. Heile greia var laga til som en gate, og vi tusla nedover i håp om å finne nåkke spennande. Vi fant en vann-fontene som dreiv å spruta vatn i forskjellige rekkefølge. Magnus, den sluingen, prøvde å lure meg til å stå midt i fontena. ”Dei slutta når du går oppå, Henrik. Kom igjen no. Eg tullakje, altso” med ett bredt smil rundt munnen. Men smartingen som ej e, gjennomskua ej han og vi gikk vidare.

Den gata vi gikk i trur ej må ver den raraste ej he gått gjennom. Aldri før he ej sett så mange meiningslause butikka. Sokke-butikka, PEZ-butikka, popcorn-butikka og sokke-butikka som solgte kun rare sokka. Men alle 3 stoppa opp utafor en bygning som virka interessant. Det hang nemlig 2 bila langs veggen, og ej bestemte meg for å sjekke det ut. Magnus og Oddvar tusla etter meg. Inni bygninga viste det seg at det var en bil-simulator-park. Her kunne en kjøre løp i life-size bila som dei hadde festa på hydraulikk-motora inne i ett rom. Ej og Magnus såg sjansen til å kjøre litt gris i ett trygt og kontrollert miljø og betalte for oss. Oddvar, som den fornuftige han e, var berre med som passasjer. Vi blei etterkvart guida inn i ett rom der dei starta en video om sikkerhet og en del andre ting ej ikkje heilt fikk med meg. Til slutt blei vi guida inn i bilane vi skulle kjøre. ”Ready, set, GO!” blei ropt utav høgtalerane og ej klarte å sette bilen min i revers (det var på det tidspunktet ej angra på at ej ikkje fulgte med på videon. Trur ej kjem til å få samme følelsen når eksamen kjem). Men etter litt makking klarte ej å få bilen i 1 gir og satte av gårde. Til slutt havna ej på en 5 plass. Det var for så vidt veldig bra, i og med at ej låg på 25 plass en stund (altså; siste plass). Magnus, derimot, havna på 6 plass. (Fullt lov å mobba han for det når vi kjem heim!!).

"Var det her vi parkerte?"

Etterkvart som vi gikk, fant vi plutselig hovedinngangen til sjølve fornøyelsesparken. Ditta kom litt som en overraskelse og vi tenkte fortsatt at vi like greit kunne ta turen innom. Men en rask kikk på prisane gjor at vi ombestemte oss. Vi snudde for å gå tilbake til bilen for å leite etter Hollywood-skiltet.

Magnus med drømma om verdsdominasjon

Vi bevegde oss nærmare bilen da ej plutselig såg en video-spel butikk. Med Oddvar og Magnus på slep, gikk ej inn. Øynene rant, kroppen rista og sikkelet rann fra munnen. Men før ej fekk sagt ett einaste ord såg begge guttane på meg med ett morskt blikk i øynene og ett ”nei, Henrik” i munnen. (På det tidspunktet fant ej ut at Oddvar og Magnus e litt vel fornuftige for min smak. Med andre ord: dei e kjedelige!)

Vi satte oss i bilen og begynte å kjøre. Enda en gang forsvant ej i min egen mobilverden. Men farlig var det ikkje, fordi det var fortsatt trafikkø. Oddvar guida han Magnus til å kjøre ”høgre, venstre, so fram”, men korsen vi klarte å kjøre feil, veit ej ikkje. Til slutt havna vi på en vei vi trudde skulle føre oss nært skiltet. Etterkvart kom ett ”ta høgre her du, Magnus”. Like rundt hjørnet han Magnus runda, stod det ei lita jente attmed en heimesnikra benk. På god, gammaldags amerikansk vis solgte ho lemonade. Vi bestemte oss for å kjøpe kvart sitt glass (i og med at det berre kosta 1 cent per kopp) og drakk den beste safta vi he smakt hittil. Den jenta kunne virkelig å lage lemonade.

Vi fortsatte oppover veien, men det viste seg å ver en blindvei. Etter litt ”æh”, ”øh”, og ”åh” fra han Oddvar, fortsatte vi å kjøre. Vi havna til slutt på en parkeringsplass oppi fjellsida. Vi fant til slutt en bra plass å ta bilde ifra. Men det viste seg at det var en enda bedre plass med bedre utsikt til både skiltet og byen. Han Oddvar la på sprang langs stien mens han ropte ”Det e so gull å springe! Deilig å bruke kroppen på en sånn måte!”. Ka gutten he fått i seg på turen, veit ikkje ej. Men sunt for han he det iallefall ikkje vært.

Ca. 300 meter vekk fra oss.

Utsikt over LA

Årets første halvtime-uten-t-skjorte.

Etter å tatt dei obligatoriske bilda våre, satte vi kursen for Phoenix. Vi kom inn på motorveien igjen og surprise! Traffikkø... Mens vi satt i bilen kom det en lastebil opp langs sida vår. Den hadde ett stort kamerastativ til filmbruk på lasteplanet sitt og vi blei enige om at den var ganske kul så vi tok ett mentalt bilde av den. Til slutt blei vi lei av traffikkøen, så vi kjørte en alternativ rute. Ditta viste seg å ver ett dårlig sjakktrekkt, så vi kjørte ned på motorveien igjen. Da vi kom ned på motorveien såg vi at den lastebilen vi hadde tatt ett mentalt bilde av var på sida vår igjen. Vi satt og humra litt før vi satt fast i køen igjen. Men på ett tidspunkt fant han Magnus ett kollektiv-felt vi kunne kjøre på. Dei fleste her i L.A kjøre som regel berre 1 person i bilen. I og med at vi var 3 stykke i bilen, fekk vi lov å kjøre i kollektiv-feltet. Ditta gjor at vi bevegde oss litt raskere og kunne flire av alle som satt i traffikkøen.

"...at the YMCA!"

På ett tidspunkt sovna ej. Det e 2 ting ej e veldig glad i. Mat og søvn. Ett lite stykke på veien vekte han Oddvar meg og spurte om ej var sulten. Sida ej hadde oppylt det første ønsket mitt, tenkte ej at ej kunne oppfylle det andre. Vi fant fram til en italiensk resturant og bestilte mat. Det var utrulig god mat, mest fordi det ikkje var burgera vi spiste.

Etter vi var ferdige med maten, stakk ej og Oddvar for å kjøpe vatn til turen vidare. Magnus stakk for å parekere bilen the american way, altså så nært inngangen til butikken som overhodet mulig. Vi betalte for vatnet og satte kursen videra.

Ett stykke på motorveien forsvant plutselig radiokanalane. Vi satt berre igjen med spanske kanala, så ej og Oddvar bestemte for å bytte plass i bilen så ej kunne sette på nåkke musikk fra dataen. Han Oddvar satt no godt planta i baksete. Før vi starta turen skikkelig fra Madison hadde vi kjøpt inn en del pute i tilfelle den i baksete ville sove. Han Oddvar hadde no organisert dei til en slags stol og sa ”Det e so behagelig her at ej trur ej kjem til å sovne”. 30 sekund etterpå snorka han.

Vi kom nærmare og nærmare Phoenix. Klokka var 10 på kvelden og Magnus ringte Olav, kontakten hans i Phoenix, om at vi var en 2 tima fra dei. Dei blei enige om at det var en tanke seint, og at vi heller skulle ta inn på ett motell for natta for så å stikke til Olav om morningen.

Vi kom inn i Phoenix etterkvart. Bensinmålaren viste faretruande lite og vi var trøtte. Han Oddvar sov enda, nåkke som var litt skummelt i og med at han e kartlesaren vår. Ej prøvde meg litt som kartlesar for å ikkje vekke Oddvar, men det gikk ikkje særlig bra. Men han Oddvar våkna og gjor det han e god til, nemlig å guida han Magnus til nærmaste bensinstasjon. Vi fylte opp tanken og fant ett motell vi kunne bu for natta.

For øyeblikket ligg begge slaskane å daffa på senga. Det e seint på natta no, og vi skal tidlig opp i morgo (men ikkje like tidlig som dåkke på Vestborg. Ha ha ha!)

I morgo skal vi til han Olav, slektningen til Magnus, og forhåpentligvis kose oss i Phoenix.

P.S: Dårlige nyhete heimafra Brattvågen. Like før vi begynte turen til USA, datt heile eksos-anlegget av min kjære Volvo 740 ej he døpt Isabella. Før ej dro spurte ej far min om han kunne be bil-verkstedet om å sveise det på igjen. Men dei sa at bilen aldri skulle på veien igjen. Følgande skade he skjedd på bilen: klemte bremserør, knekk på akslingen, motor-fusk, smelta visse plassa på understellet og diverse anna. Så donasjona til ny bil tas imot med takk!

Men da e det natti-natti for meg, og morning-morning for dåkke.

Choppylove<3

P.P.S: Vi gratulera det nye paret, Ingrid og Trønderen. LOL!

Nei, det e ikkje en buss for amerikanera.

San Bernardino

En liten ting til. Ej he felt ett par tåra når ej he vært her borte. En del ganga he ej stått foran steinstøtte til US Marines og sett en del marines her og der. Det e sikkert berre meg som he en sjuk fetish for militære, men hallo i luka. Dei karane gjer verden litt tryggare.
Semper Fi. HOORAH!